Fjerne fjell (Distant/Disappearing Mountains) (2024)
cyanotype on cotton
140x300 cm

Utstillingstekst av kunsthistoriker og kritiker Tuva Mossin (NO)

Andrea Grundt Johns (1989) er en kunstner basert i Oslo som hovedsakelig jobber med fotografi. Typisk for Johns er at hun bruker fotografiet selvrefleksivt til å undersøke mediets historiske, så vel som sosiale og kunstneriske kvaliteter. Dette gjør hun ved å trykke fotografiene på unike materialer som fremhever verkenes tekstur og romlige dimensjoner. Slik utfordrer hun forståelsen av fotografiet som noe mer enn bare ren flate.

Utstillingen Fjerne fjell består av cyanotypier laget vinteren 23/24. Cyanotypi er en av verdens eldste fotografiske teknikker, også kjent som blåkopi. Dette er en kameraløs teknikk hvor bildet skapes kun ved hjelp av kjemikalier, dagslys og vann på papir eller tekstil. Cyanotypi ble brukt i noen av de aller første fotografiske publikasjonene, blant annet til å dokumentere planteliv både på land og under vann. Slik sett er teknikken, som fotografiet generelt, nært forbundet med vitenskapelig praksis og forståelsen av fotografiske bilder som nøytrale, eller objektive, fremstillinger av verden.

For en moderne betrakter er det allikevel noe fremmed med disse blå bildene, som er så ulike de fotografiene vi er vant til i dag. Johns minner oss om at forholdet mellom blikk og sannhet er kulturelt betinget – at blikket er relativt. En motivasjon for Johns kunst er nettopp å undersøke synet både som kulturelt fenomen og biologisk reaksjon. Helt siden antikken har vestlig kultur operert med et sansehierarki, med synet som den viktigste sansen – forbundet med fornuft og opplysning. Som motsetning ble berøringssansen forbundet med noe primitivt og villedende. Johns forsøker å snu på dette og undersøker hvordan det taktile kan bli et utgangspunkt for det å se, i arbeider hvor spørsmål om sted og miljø ofte står sentralt.

I Fjerne fjell gjenskaper Johns et fjellandskap med assosiasjoner til blåner, fjellene langt der borte, både i geografisk avstand og mytologisk forstand. Tittelen kan forstås både som fjell i det fjerne, eller som det å fjerne fjell – en subtil kommentar til den opptrappende gruvedriften i Norge i dag. Hva vil det si å fjerne et fjell, og hva sier fjellet selv til det? Fjellene er en stor del av den felles norske identiteten, hvor Soria Moria er vårt fjerne mål og hvor selv grunnloven er knyttet til tanken om at fjell aldri faller. Hvordan passer denne urokkelige troen på fjellet med dagens tankesett og teknologiske muligheter?

De utstilte cyanotypiene er skapt under årets mørkeste tid. Dette til tross for at teknikken krever lys – fotografi betyr nemlig å tegne med lys. Det er noe poetisk å jobbe med cyanotypiet under disse omstendighetene. Til installasjonen har kunstneren brukt et stort stykke tekstil som er blitt foldet og brettet til, etter hvert som det belyses. På denne måten skapes et avtrykk som minner om et topografisk landskap. Hengende i tråder fra taket formes et fjellandskap man kan bevege seg rundt. Dette kaller Johns for cyano-scapes – cyanotypi-landskaper.

I tillegg til to kunstnerbøker om vårt forhold til naturen, landskap og fjell, vises også en serie cyanotypier på papir. Disse ble laget under et kunstneropphold i Kirkenes, i løpet av den siste uken med dagslys før mørketiden. Ved å sammenstille cyano-scapes fra ulike steder får publikum muligheten til å sammenligne arbeidene, og fundere over hvordan disse forholder seg til landskapene de representerer.