Fortell oss om begynnelsen før den forsvinner
Mikro. Mikroskopisk. “Overflatens mikroskopiske topografi” står det skrevet på den norske Wikipedia-artikkelen om refleksjoner. Overflatens mikroskopiske topografi utgjør årsaken til at et speil gjengir en nær perfekt refleksjon. Overflatene fanger lyset og kaster det tilbake mot oss - enten som et speilbilde fra speilets nesten flate topografi eller som mykt lys fra stueveggen idet ettermiddagssolen treffer dens kuperte overflate. Overflatens mikroskopiske topografi er stor, og en refleksjon skapes i det den reflekteres over.
Speilets, eller vannets nær perfekte refleksjon har alltid vært forlokkende for mennesket, og har vært noe vi har prøvd å fange, gjengi og fryse. Camera obscura, en boks med kun et lite hull på den ene siden, slipper inn akkurat nok lys til at det brytes opp og lyset som treffer motsatt vegg viser bildet av det som foregår på utsiden av boksen. Bildet er opp ned, og boksen fungere slik våre øyne gjør, bortsett fra at den ikke har vår hjernes evne til å snu bildet riktig vei. Camera obscura er en gammel oppfinnelse, muligens fra Kina, så plukket opp av Aristoteles, deretter glemt i Europa og senere gjennoppdaget av araberen Ibn al-Haytham på 1000-tallet. Så igjen av europeerne på 16- og 1700-tallet. Først som ren underholdning, etterhvert som vitenskapelig instrument. En maskin som hjalp vitenskapsmannen med å gi en tilnærmet perfekt og ikke minst objektiv gjengivelse av det som ble studert. Synet ble sett på som den sanneste og viktigste sansen i vestlig kultur.
I 1843 gir Anna Atkins ut boken Photographs of British Algae: Cyanotype Impressions. Som botaniker benyttet hun seg av cyanotypiet, en fotografisk prosess som lager cyan-trykk, for å registrere de forskjellige algene hun studerte. Cyanotypier lages ved å blande ulike mengder jern-ammoniumnitrat og kaliumferrocyanid med like mengder vann, som så blandes og blir til en lysfølsom væske. Denne påføres så på papir eller annet ønsket underlag. Overflaten får en lys grønn farge når det har tørket. Et objekt velges ut og legges på papiret som nå utsettes for UV-lys. Kjemikaliene herder i lyset og etter en stund oppnår det en mørk grønn, nesten kobber-aktig farge. Da tas arket vekk fra lyset og vaskes i rennende vann. Resterende kjemikalier skylles bort og arket blir blått. En dyp mørk blå der UV-lyset har truffet arket, lyseblått til hvitt der det har ligget i skyggen fra objektet. Cyan betyr blå. Cyanotypiet, det blå trykket, blir oppfunnet kort tid før Anna Atkins benytter seg av det i sitt arbeid, og er utviklet av astronoment og universalgeniet Sir John Herschel.
Anna Atkins. Botaniker. Men også regnet som verdens første kvinnelige fotograf, og ikke minst den som utgir verdens første fotobok! Wikipedia skriver, etter egen oversettelse: Atkins blir ofte omtalt som den første personen til å gi ut en bok illustrert med fotografiske bilder. De bruker ordet images, ikke photographs. Image kommer fra gammel fransk og latin imago, som er i slekt med å imitere. Photography derimot, betyr å tegne med lys. Foto og grafi - fra gresk fos (lys) og grafia, avledet av grafein, å skrive, tegne.
En mørk vårnatt 15. april 1970 drar en gruppe forskere ut på havet i en liten båt et sted langs kysten av Alaska. Det er kaldt, fuktig og mørkt. Trangt om plassen er det også, det er i hvert fall slik jeg forestiller meg det. Ved hjelp av en hydrofon, en lydopptaker til bruk under vann, tar de opp lydene av knølhvalene langt der nede i dypet. Senere blir disse opptakene gitt ut på en plate som dukker opp i januar 1979 nummeret av National Geographics, i forbindelse med en større reportasje om knølhvalen. Bladet, platen, og historien om hvalene og forskerne finner snart veien til Nord-Europa, til Norge, nærmere bestemt til Stjerneveien 3b i Oslo. Her ligger to brødre på ryggen og hører på platen om og om igjen. Det er i hvert fall slik det foregår skal jeg tro min onkel, når han forteller om bladet som jeg har funnet nesten 35 år senere. Jeg hører på platen om og om igjen. Jeg kan ikke unngå å bli trollbundet og forfjamset over forskeren Dr. Roger Paynes fortellerstemme. Den er som, nei, den minner meg om noe tatt ut fra en tidlig Walt Disney film, kanskje fra 30-tallet en gang. Bare hør selv.
(steam enginge, bubbles, breath)
One of the loveliest nights I’ve ever spent at sea, was on April 15th 1970. It wasn’t calm. And our boat bowed and dipped and turned among the high waves left over from a storm. But whales deep inside those same waves were eloped of all the turmoil at the surface, and their sounds were peaceful and serene.
The recording you will now hear, was carried onboard the Voyager Spacecraft into outer space. The reason for including such a strange message, one of many greetings from Earth, is that there is a remote chance, sometime, within the next 1.2 billion years - the expected lifetime of the spacecraft - that some other space faring civilisation may find this bottle tossed in the cosmic ocean and decode it’s message from Earth.
That idea stops my heart.
Vi bryter overflaten. Vi ser med hendene og føler med øynene. De leder fingrene våre lett over touch-screenene. Vi kan ikke lenger føle oss frem. Hvordan kjenner man hvor en app er? Aristoteles, og flere med og etter ham, beskrev synet som vår aller viktigste sans. Synet, knyttet til lyset, til opplysning, til sannhet. Følesansen vår var derimot farlig, forførerisk, forvirrende, og vanskelig å sette ord på. Vår verden er konstruert rundt synet, det å se - vi skal ikke røre. Samtidig inrømmer både Aristoteles og Descartes at synet er på sitt beste i kombinasjon med det taktile, det haptiske, følesansene våre. Å føle er farlig. Kun øyet oppfatter det ekte. Men følesansen er den eneste sansen vi ikke kan miste. Hvordan føler man et fotografi?
Det dype blå er cyanotypiet,
er havet,
er verdensrommet.
Fortell oss om begynnelsen
- før den forsvinner i mørke vårnetter.
Kjøp ditt eget eksemplar av Replikk” her